Ordklasser |
---|
Adjektiv |
Adverb |
Determinativ |
Konjunksjoner |
Subjunksjoner |
Preposisjoner |
Pronomen |
Substantiv |
Verb |
Se også |
Rim-ord |
Verb er ord som uttrykker handlinger.
Verb bøyes i norsk etter hvilken tempus (tid) de står i.
Verbene bøyes i seks ulike former. Noen av disse formene er utgangspunkt for flere tempuser. De seks formene (med eksempler) er
Tempus | eks. spise | eks. spå | eks. gå |
---|---|---|---|
Imperativ | spis | spå | gå |
Infinitiv | spise | spå | gå |
Presens | spiser | spår | går |
Preteritum | spiste | spådde | gikk |
Perfektum partisipp | spist | spådd | gått |
Presens partisipp | spisende | spående | gående |
Utgangspunktet for bøyningen av disse formene er for svake verb en verbstamme, som enten består av infintivsformen eller infinitivsformen der man tar bort -e til slutt i ordet. For å bøye ordet, legger man så til aktuell bøyning. For sterke verb endrer denne stammen seg (ved vokalendring), og mens for uregelrette verb følger ikke bøyningen følger faste mønstre.
Infinitiv er utgangspunktet for verbet, og det er denne formen som står oppført som hovedform i ordbøker.
Infinitiv brukes ofte sammen med andre verb, for å uttrykke noe i en annen tid.
Modi eller modus sier noe om verbets forhold til virkeligheten og intensjoner. I norsk bruker vi hovedsakelig to ulike modi:
I tillegg brukes til en viss grad kondisjonalis (dersom visse vilkår er oppfylt), og i visse uttrykk har man rester av konjunktiv (at man ønsker at noe skal skje, ønskeform).
Indikativ beskriver en virkelig handling (fakta, uten å tillegge handlingen noen spesiell mening), og er den vanligste formen.
Imperativ brukes til å angi et påbud, et forbud eller en oppfordring.
Vanligvis dannes imperativ kun ved verbstammen, dvs. man tar bort e-en fra infinitivsformen.