| Ordklasser |
|---|
| Adjektiv |
| Adverb |
| Determinativ |
| Konjunksjoner |
| Subjunksjoner |
| Preposisjoner |
| Pronomen |
| Substantiv |
| Verb |
| Se også |
| Rim-ord |
At nokon eig noko, eller at fleire ting høyrer i hop, kan vi få fram på ulike måtar i norsk. Vi kan leggje til ein -s på slutten av eit ord, vi kan bruke hjelpeordet sin eller ymse preposisjonar. Kva vi vel avheng av smak, stilleie og målform.
Personlege pronomen har eigne eigedomsformer eller genitivbøying. Sjå grammatikkbolken på dei enkelte orda: eg, jeg, du, han, ho, hun, me, vi, de, dere, dei, eller samlesida Tillegg:Pronomen i norsk.
Eieform eller genitiv på norsk bokmål kan konstrueres på flere måter. Man kan benytte preposisjon, genitivs "s" eller det refleksive pronomenet "sin". Her er noen eksempler:
Genitiv vha. preposisjonen "av":
Kongen av Norge = kongen i Norge = Norges konge.
Det beste av de testede ølene. Dette er en "genitiv" som det vel er vanskelig å konstruere på andre måter.
Vi nådde toppen av fjellet = Vi nådde fjellets topp.
Det var bare sørpe i bunnen av hullet = Hullets bunn var det bare sørpe i.
Lederen av fotballaget krevde en bedre innsats neste gang = Fotballagets leder krevde en bedre innsats neste gang.
Man bør nok kunne norsk godt og ha en god språkfølelse for å kunne bruke preposisjonen "av" for å uttrykke genitiv, for dette er en konstruksjon som ikke alltid passer like godt.
Genitiv vha. genitivs "s":
Å bruke en etterhengt genitivs "s" for å danne genitiv på bokmål, er en gammel og klassisk måte å konstruere genitiv på. I praksis henger man bare en "s" etter et navn eller etter et substantiv. Dette gjør man uansett hvilken bøyningsform som et substantiv har på forhånd. Her er noen eksempler:
Pers bil er blå.
Den gamle mannens helse er dårlig nå.
Karis og Pers hus er lagt ut for salg.
Mannens arm har hovnet opp. (Her kan man også si som følger: "Armen på mannen har hovnet opp").
Husets eier har nå kommet tilbake for å gjøre opp regnskap. (Her kan man også si som følger: "Eieren av huset har kommet tilbake for å gjøre opp regnskap").
Firmaets administrerende direktør måtte slutte på dagen.
Noen eksempler med sammensatte substantiver, der man binder sammen ordene med genitivs "s":
Mannsmøte = møte kun for menn.
Kjøpskontrakt = Her kan man også si: "kjøpekontrakt".
Bergensbanen (tog).
Sørlandsbanen (tog).
Salgskonsulent.
Behovsprøving.
På bokmål lages sammensatte substantiver ved å skyte inn genitivs "s", ved å skyte inn en ekstra "e", eller ved at de settes sammen uten å sette inn en ekstra bokstav. Det kreves en god språkfølelse for å vite hva som passer best i de forskjellige tilfellene.
Genitiv vha. garpegenitiv:
Garpegenitiv konstrueres ved å bruke det refleksive pronomenet "sin". Denne konstruksjonen kommer fra "hansabyene", som først og fremst er Bergen. I Bergen hadde de tyske hanseatene en innflytelse på norsk og siden hanseatene, også kalte "garpene", konstruerte genitiv på tysk ved å bruke "sin", så ble også det norske språket påvirket til å bruke denne konstruksjonen. Å bruke det refleksive pronomenet "sin" for å konstruere genitiv er den dag i dag gjengs i Tyskland, så dersom man skal lære tysk skikkelig, da må man både kunne konstruere genitiv vha. "sin", samt at man må kunne konstruere genitiv vha. den klassiske måten å gjøre dette på, nemlig ved å bruke genitivs bøyningsformer for substantiver, artikler og pronomener.
Her er noen eksempler på garpegenitiv:
Per sin bil er blå.
Den gamle mannen si helse er dårlig nå.
Kari og Per sitt hus er lagt ut for salg.
Mannen sin arm har hovnet opp.
Huset sin eier har nå kommet tilbake for å gjøre opp regnskap.
Firmaet sin administrerende direktør måtte slutte på dagen.
Merk at "det refleksive pronomenet "sin" bøyes i kjønn og tall, når det brukes til å konstruere garpegenitiv.
Hannkjønns bøyningsform: "Per sin bil er på verksted".
Hunkjønns bøyningsform: "Per si banan er passe moden".
Intetkjønns bøyningsform: "Kari og Per sitt hus har nettopp blitt malt".
Flertalls bøyningsform: "Pål sine aksjer har steget i verdi.
Når det blir en avstand mellom genitiv og det substantivet som genitiven står til.
På norsk passer det ikke å bruke genitivs "s", dersom det kommer flere ord mellom genitiven og det substantivet som genitiven står til:
Her er noen eksempler på bruk av genitivs "s" som er direkte feil og som ikke bør benyttes:
Sjefen i firmaets bil er ny.
Den gamle på haugens hus står for nedfalls nå.
De syke på gamlehjemmets fjernsyn har sluttet å fungere.
Kongen av Danmarks konfekt smaker godt.
NB! De fire eksemplene ovenfor er feil bruk av genitivs "s" på norsk, og disse konstruksjonene skal absolutt ikke benyttes. Her er eksempler på hvordan bruk av garpegenitiv forvandler de fire eksemplene ovenfor til lødig norsk:
Sjefen i firmaet sin bil er ny.
Den gamle på haugen sitt hus står for nedfalls nå.
De syke på gamlehjemmet sitt fjernsyn har sluttet å fungere.
Kongen av Danmark sin konfekt smaker godt.
Garpegenitiv er altså en fullt ut akseptabel måte å konstruere genitiv på på norsk. Denne konstruksjonen har også den fordelen at den stort sett fungerer fint dersom det skulle komme flere ord mellom genitiven og det substantivet som genitiven står til. Ellers kan genitivs "s" og garpegenitiv stort sett brukes om hverandre.
Genitiv vha preposisjonen "til":
Genitiv vha. preposisjonen "til" er en forholdsvis ny konstruksjon på norsk. Generelt sett er dette en dårlig måte å uttrykke genitiv på, spesielt siden man da ikke lenger kan skille mellom setningsleddene genitiv og indirekte objekt. Genitiv vha. preposisjonen "til" er derfor veldig dårlig språk og bør ikke benyttes i det hele tatt. Her er noen eksempler på bruk av "til" for å danne genitiv. Merk at man ikke kan skille mellom genitiv og indirekte objekt, når man bruker denne konstruksjonen. I mange tilfeller kan man da ikke vite hva som egentlig er ment med utsagnet, fordi det blir tvetydig:
"Sykehuset ville ikke levere ut journalen til pasienten til politiet".
Her er det vanskelig å skjønne hva som er ment, så det er mye bedre å bruke en akseptabel måte å danne genitiv på som følger:
Sykehuset ville ikke levere ut pasientens journal til politiet.
Noen flere eksempler:
"Beskjeden til statsministeren var ikke populær".
Her kan man ikke vite hvorvidt statsministeren har fått eller gitt en beskjed, dersom korrekt genitiv ikke benyttes. Hvis statsministeren har fått en beskjed, skriver man "beskjeden til statsministeren", men dersom han har gitt en beskjed, er det viktig å skrive: "Statsministerens beskjed (til folket) var ikke populær".
"Talen til far til konfirmanten var underholdende".
Her vet man heller ikke hva som er ment, så det er mye bedre å skrive enten: "Fars tale til konfirmanten var underholdende", eller "Konfirmantens tale til far var underholdende".
Ellers bør genitiv vha. preposisjonen "til" forbigås i taushet. Man bør bare kjenne til at enkelte mennesker med dårlig logisk sans kan komme til å bruke denne konstruksjonen, uten at de selv skjønner at de ofte sier det motsatte av det som de egentlig mener. I så fall må man være oppmerksom og forsøke om man basert på sammenhengen kanskje kan tolke seg frem til hva som egentlig er ment.
Genitiv styrt av preposisjonen "til":
På norsk er det i dag få preposisjoner som styrer (bestemmer) at det påfølgende order skal bøyes i kasusene genitiv eller dativ. Det finnes noen få preposisjoner som av og til styrer dativ, men det skal vi ikke diskutere her. Videre finnes det så vidt som denne artikkelens forfatter kjenner til, kun en eneste preposisjon som i en del faste eller såkalte stivnede uttrykk, krever at det neste ordet skal stå i genitiv kasus. Her er noen eksempler:
Far drog til sjøs da han vare bare 15 år gammel.
Vi skal reise til fjells i påsken.
Dere er velkomne til bords. (underforstått: dere er velkomne til bordets gleder).
Jeg har nå kommet til sjels år og alder.
Båten har sunket til bunns.
Jeg måtte gå til fots.
Flere tilfeller er mulige, men merk at preposisjonen "til" kun styrer genitiv i såkalte stivnede uttrykk. Denne konstruksjonen skal ikke brukes i de fleste andre tilfeller, som for eksempel som følger:
I år skal vi reise til Island i sommerferien.
Jeg gikk til fots (genitiv) til Stavanger (ikke genitiv).
Jeg har laget middag til barna.
Merk også at genitiv styrt av preposisjonen "til" ikke er det samme som når denne preposisjonen brukes alene til å uttrykke genitiv. Genitiv styrt av preposisjonen "til" er en god og korrekt måte å bruke genitiv på, i de tilfellene at gamle faste (eller stivnede uttrykk) krever dette, men genitiv konstruert ved å bruke preposisjonen "til" alene til dette formålet, er en dårlig og uheldig måte å danne genitiv på. Den bør unngås.
Den opphavelege, grammatiske kasusen genitiv er ikkje lenger i aktiv bruk i norsk. Han finst berre att i ymse faste uttrykk med preposisjonar som ein gong styrde genitiv: til fjells, til sjøs osb.
Vi kan lage eigeform ved å setje ein -s bak namnet på eigaren. Denne s-en vert kalla ein partikkel eller eit klitikon.
I nynorsk nyttar vi denne metoden mest når eigaren er ein person.
S-parikkelen er ikkje ei bøyingsform av substantivet. Når eigaren er ei frase kjem s-en bakom heile frasa, ikkje på dei enkelte orda.
Når namnet til eigaren ender på -s, -z eller -x, fell s-partikkelen bort og vi sett ein apostrof i staden.
Garpegenitiv lagar vi ved å sette det refleksive eigedomspronomenet, sin, si, sitt eller sine inn mellom eigaren og det eigde.
Denne forma har namn etter garpane, dei hanseatiske kjøpmennene i Bergen, som kanskje brakte denne talemåten med seg. Tradisjonelt er han mest brukt på Vestlandet. Ikkje alle likar garpegenitiven. Han blir sett på av somme som barnsleg, munnleg og låg stil.
Ein kan òg nytte preposisjonar til å vise eigedomstilhøve. Den vanlegaste er til, men andre går òg bruka, alt etter det aktuelle tilhøvet. Det eigde står føre preposisjonen, eigaren etterpå.
På nynorsk kan ein òg nytte eigedomspronomena hans og hennar som eigedomsmarkør når eigaren er eit særnamn på ein person. Då skal det eigde stå først, så pronomenet og til sist eigaren.
Dette er opphaveleg ei genitivsbøying av det personlege pronomenet brukt som kjønnsmarkør. Det er Ho Kari (sin son) som vert til (sonen) hennar Kari.
Denne metoden er særeigen for nynorsk. I bokmål vil han berre vise seg ein sjeldan gang i direkte tale eller dialektherming.
I norsk skjer ordanning ved samansetjing ganske fritt. Ein måte å setje i hop ord er å ta dei to sidene av eit eigedomsforhold og lage eit ord av det: Kapteinen si frue vert til kapteinsfrua, tårnet på kyrkja til kyrkjetårnet, butikken til bakaren til bakarbutikken.
Det er ingen enkle reglar for ordsamansetjing. Difor krev det språkkjensle å praktisere. Ikkje gjer det om du ikkje kjenner deg trygg på det og ikkje bruk avisoverskrifter som føredøme.